Introduksjon

Eg har vore trafikklærar i over 30 år no. I løpet av den tida har eg opplevd både gode og mindre gode opplevingar. I undervisninga saman med elevane mine har eg det veldig bra. Eg har stort sett eit svært godt forhold til dei eg kjører med, og føler at kommunikasjonen mellom meg og eleven er bra.
Det som derimot tyngjer meg, er følelsen av ikkje å strekka til med ”bodskapen” eg skal ut med til kundane mine. Ein bodskap som myndighetene har bestemt.
Eg opplever ofte at det som vert øvd på eller prestasjonane eleven er motivert for, har sin bakgrunn i førarprøven, og ikkje bakanforliggjande trafikksikkerhetshensyn. Førarprøven styrer opplæringa! Eg er fastlåst fordi det er levebrødet mitt. Eg må tilfredsstilla kunden. Mange trafikkskular står klare til å ta over elevane dersom eg underviser etter læreplanen! Målet kjem i bakgrunnen i undervisninga.
Førarprøven er dårleg, og avslører lite om elevens tankar og forståelse for bilkjøring. Etikk og empati er bortimot framandord.
Trafikkulykkene og all vitlause kjøringen gjer at eg vert ganske lei meg, og føler at eg ikkje strekk til i jobben min. Myndighetene sin manglande klargjering overfor førarkortkandidatane , foreldre og trafikantane om trafikkopplæringa, og kva trafikksikkerhet betyr, og korleis samfunnet vert skadelidande av alle ulykkene er ein like stor frustrasjon.
Trass i dette er trafikksikkerhet hjartesaka mi. Det er det eg brenn for å gjort noko med. Alle desse tragiske ulykkene som øydelegg friske folk, og lukkelege familiar.
Noko må kunna gjerast!